For å spore opprinnelsen til flytende krystallskjermer, må vi starte med fødselen av "flytende krystall". I 1888, en østerriksk botaniker, Frederick. Friedrich Reinitzer oppdaget et spesielt stoff. Han hentet ut en forbindelse kalt spirotoluat fra planter, og mens han gjorde oppvarmingseksperimenter for denne forbindelsen, oppdaget han ved et uhell at denne forbindelsen har to smeltepunkter ved forskjellige temperaturer. Dens tilstand er mellom de flytende og faste stoffene som vi generelt er kjent med, som ligner noe på en kolloidal løsning av såpevann, men den har både flytende og krystallinske egenskaper innenfor et visst temperaturområde. Staten ble senere kalt "Liquid Crystal", som betyr flytende krystallmateriale. Men selv om flytende krystall ble oppdaget så tidlig som i 1888, var det 80 år senere da det var virkelig praktisk for forsyninger rundt livet.
LCD
I 1968, ved Shanov R&D Center of RCA Corporation (oppfinnelsen av radio og fjernsyn) i USA, oppdaget ingeniører at flytende krystallmolekyler ville bli påvirket av spenning, endre deres molekylære arrangement og avlede innkommende lys. Fenomenet. Ved å bruke dette prinsippet oppfant RCA verdens første skjerm med flytende krystallskjerm. Siden den gang har flytende krystalldisplay-teknologi blitt mye brukt i generelle elektroniske produkter, som kalkulatorer, elektroniske klokker, mobiltelefonskjermer, instrumenter brukt på sykehus (på grunn av strålingsmålingshensyn) eller skjermer på digitale kameraer osv. Interessant nok er oppdagelsen av flytende krystaller var tidligere enn for vakuumrør eller katodestrålerør, men ikke mange visste om dette fenomenet før i 1962. Castellano (Joe Castellano) ga ut bøker for å beskrive. Det samme som bilderøret, selv om disse to teknologiene ble oppfunnet av RCA-selskapet i USA, ble de båret videre av henholdsvis de japanske selskapene Sony og Sharp.
